Sykkelen

Sykkelen og jeg er på vei hjem i den klare sommernatten. I ensomme gater tar vi oss frem. Vi har funnet nye steder, gamle venner, og det har vært timer med latter, vin og dans. Men nå er det stille. Folk sover i de stumme husene vi passerer. Alle lyder går opp og ut. Lukter smyger seg langs bakken i disse timene, ingenting vil forstyrre Natten.
Sykkelen gynger mykt over brostein, og knirker medgjørlig til min stille nynning. Vi har byen for oss selv i natt, sykkelen og jeg. Gatene er fri for gassende biler, med travle, tutende førere som rister på hodet av syklister, og deres håpløst trege fremdrift. Ingen fotgjengere forstyrrer fortauene. Vi kan sykle som vi vil. Ingen skvetter eller hopper overdrevent til siden når vi ruller frem.


Vi fant hverandre, sykkelen og jeg. Det var ment å bli slik. Vi ventet på hverandre. Kjærlighet ved første. Jeg nølte ikke. Den gynget mykt mot meg, og forførte meg med sine forledende bevegelser. Vi passet perfekt til hverandre. Den lærte fort, sykkelen. Veien hjem, hit og dit, overrasket av og til med snertne svinger og trassige bremser. Men alltid elegant, alltid med esprit.


Opp og ned av fortauskantene. På tvers i gatekryss, hvor sovende lys blinker intetsigende oransje. Døsende, ansvarsfraskrevne lys. Vi trenger ikke ansvar, sykkelen og jeg. Det er deilig å slippe et øyeblikk. Deilig å ferdes ubekymret i juninatten.
Sykkelen humper over brosteinene. Vesken min hopper vilt i kurven foran styret. Nesten over kanten noen ganger. Den blir litt bråkjekk, sykkelen, når den har mye luft i dekkene, og føler seg ovenpå. Litt overivrig i de gamle gatene. Jeg lar den more seg, og klamrer meg til styret.
Sykkelen knirker. Den er jo gammel og slett ikke vant til slik nattlig aktivitet. Men knirkingen dens er slett ikke gretten eller misfornøyd. Heller munter. Kanskje var den med på slikt når den var yngre? Kanskje geleidet den sin tidligere eier hjem fra dans i tidlige morgentimer? Eller på arbeid ved morgengry?


Jeg er litt yr og frydefull av vinen, og litt forvirret over denne plutselige betroelsen fra gatene. Slik er de i sitt innerste. Helt privat. De lukker seg om oss og synger spakt sine hemmelige sanger. Sykkelen kan veien, og gatene leder oss inn i smugene, til de gamle gåtene. Rundt et hjørne, mellom hus, lang gjerder, over broene. Natten viser seg bare i sin stillhet, svakt kjølig men lys. Solen er allerede oppe, den vil ikke overlate mye til mørket. Nynningen min varmer i luften, varm pust i krystallfrisk ånd. Fuglene akkompagnerer.
Med ett svinger sykkelen erfarent inn i bakgården. Tar en paradesving, og slipper meg vennlig av. Den knirker trett i det jeg glir ned. God natt til deg også, kjære, svarer jeg hviskende, og takk for turen.